Ord om å holde ut

Jeg har nå lest diktet ”Ord om å holde ut” som er skrevet av Tore Elias:

Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.

Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?

Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.

Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.

Jeg vil si at diktet er en tankevekker til spesielt oss nordmenn om hva vi bruker tid på å lære og hva vi ikke bruker tid på å lære. Når det står ”Det er mer enn femti ord for fjell på norsk” tror jeg Elias henvender seg til Norge og at vi heller brukes tid på å definere ord som beskriver naturen vår i stedet for og faktisk tenke på det viktige her i verden. Krig og våpen knytter forfatteren opp til Amerika og forferdlighetene som ligger til rette der. Jeg tror forfatteren prøver å sette en kontrast mellom Norge og Amerika, der nordmenn brukes for mye tid på sin natur, mens USA engasjerer seg stort i krig og våpenbruk. Vi lever i en fredlig verden, de lever i en krigsfull verden. Det er da viktigere å ha flere ord for hvordan en skal klare seg, og hvordan en kan kjempe imot krig og forferdeligheter, i stedet for å konsentrere seg om seg selv og overfladiske ting. I stede for å ha femti ord for fjell og to hundre ord for snø, så er det viktigere å utvikle femti ord for å ikke gi opp eller for å tro på at alt er mulig. Nordmenn tenker ofte mye på seg og sitt, spesielt sin overveldende og fantastiske natur som skiller seg ut fra resten av Nordens flate landskap. Det er slike momenter vi liker å utrykke ovenfor andre mennesker og land, ikke det faktum at krig og nød skaper overlevelsesproblemer. Det er vel heller relevant å konsentrere som om å overleve forferdelighetene og stå imot krig, og bruke tid på å definere ord fro dette? Det er et spørsmål jeg føler forfatteren stiller seg selv og Norges befolkning. Forfatteren bruker gjenntagleser og spørsmål som virkemidler for å få frem dette. Det gjør at en blir sittende igjen å tenke over hva han setter spørsmål ved. Han prøver også å gi oss en tankevekker om hva som er viktig her i verden: At vi bruker for mye tid på det fysiske, og for lite på psykiske tanker om all ”faneskapen” her i verden. Vi trenger å få innsikt i den realistiske verden, og slutte å leve i en drømmeverden der fjell og natur er det viktigste. Vi må sperre opp øynene og begynne å se realistisk på livet og omstendighetene i verden.