Miemor sin verden

Nå har jeg blogget i et halvt år, og under denne perioden har jeg lært mye. Jeg har ikke bare lært å legge inn innlegg og bilder, men også hvor spennende og interresant det er å ha en egen blogg. Man kan legge inn inlegg og andre ting som man mener passer til bloggen sin. Det er det jeg har prøvd å gjøre hele veien. Vi har jo hatt lekser som jeg har hatt nøtt til å gjøre, men jeg har også lagt ut annet som har interresert meg eller som har påvirket meg på et vis. Mange av innleggene jeg har lagt ut på bloggen min har vært preget av mine meninger om ting, og jeg har dermed prøvd å vise min personligmening med emnene og temaene jeg har tatt opp. Det har jeg gjort for å forhindre at innleggene skulle bli nøytrale og kjedelige, uten meninger og påstander. I stedenfor får innleggene et mer særeget preg som viser et glimt av "miemor" hvia du leser mellom linjene.

Jeg håper at det jeg har skrevet på bloggen min fenger interesse hos noen, og at den kan betraktes som inholdsrik og underholdene. Blogging er i hvertfll noe jeg kommer til å fortsette med i framtiden, uansett om det er lekse eller ikke. Jeg mener at blogging er utrolig lærerikt for både den soms krive rog den som leser og betrakter. Da får andre mennesker gleden av å bli oppdatert om ting som blir skrevet på bloggen hvis det ønskes. Jeg har absolutt fått et positivt intrykk av blogging, og håper indelig at bloggen min kommer til å videreutvikle seg!

Nå tar jeg en velfortent sommerferie, håper vi sees snart:)

"Engel" av Anne grete Hollup

Jeg har lest "Engel" av Anne Grete Hollup. Siden boken er på nynorsk har jeg tenkt til å reflektere rundt bokens tema og handling på nynorsk:

Engler er ein trist og vakker bok. Boken handler om ei fjorten år gammal jente, Vivi, som kjempar mot kreft. Reaksjonen hennar utviklar seg frå vantru, gjennom redsel, smerte og håp, til sinne. Vivi hadde akkurat flytta inn til byen, og alt var heilt nytt for henne. Menneska oppførte seg annleis og behandla henne på eit vis ho ikkje vae vant med. På den nye skulen hadde ho ingen venner, og mora var den einaste ho kunne prate med. Mora sat i ein liten verkstad heile dagen og forma skulpturar.

Vivi hadde heile livet vore sjukeleg opptatt av sjukdomar. Hadde ho vond i magen, var det streptokokkar, og kjende ho smerter i halsen, var det Borrelia. Ho slo opp i det medisinske leksikonet for å finne ut meir om sjukdomane, og nokon gonger gjekk Vivi så langt at ho ringde sjukehuset. Vivi blei plutselig sjuk, og det vardte i fleire dager. Foreldra hennar bestemte seg for å ta med Vivi til legen. Legen fann ikkje ut noko med eing gong, men han fann etter hvert ein merkeleg klump på baksida av låret hennar. Ho fekk beskjed om å dra heim og vente på svar frå legen. Ein dag ho kom heim frå pianoundervisinga, sat heile familien samlarundt kjøkkenbordet. Ho fekk vite at ho skulle legegs inn på Ullevål sjukehus. Legeb hadde funne noko.

Vivi blei sendt til ein avdeling der det berre var små barn uten hår på hovudet. Sjukepleiaren; Camilla, fortalde Vivi noko som skremde henne. Ho hadde fått kreft... Det var nokkon skumle celler i kroppen hennar, som stal mat og luft frå dei friske cellene. Sjølv om Viba alltid hadde trudde ho var sjuk, nekta ho å tru at ho hadde fått kreft. Vivi blei på sjukehuset i fleire veker. Leger kom og gjekk, satte sprøytar, behandla henne med cellegift og andre medisinar. Etterkvart utvikla Vivi eit ekte venskap med ein gut som heitte Jakob. Det støtta og oppmuntra kvarandre. Ho fekk også mykje godleik frå foreldra sine, det var like merka av sjukdomen som Vivi.

Sjølv om håpet til Vivi aldri blei borte, så heldt det ikkje. Det friske cellene klarte ikkje å vinne kampen mot kreftcellene. Livet til Vivi slutta tidleg, alt for tidleg. Ho kjempa til det siste, men klarte ikkje meir.