En abstrakt verden

Dette bildet er malt av Henri Matisse i 1952 og heter ”Kongens sorger”. Jeg syntes bilde viser på en fin måte overgangen fra surrealismen til modernismen, der de tradisjonelle utrykksformene er byttet ut med eksperimentering og kunstnerisk frigjøring. Det som tiltrekker meg først når jeg ser bilde er alle fargene og den kreative energien som omfanger bilde. Det er ingen konkrete motiver i bilde, men abstrakte former og bevegelser som omfavner hverandre. I modernismen så byttet man ut konkrete motivet med nye teknikker som viste preg av abstrakt og kreativitet. ”Kongens sorger” viser til dette ved de forskjellige bitene som bilde er satt sammen av, der det nesten er umulig å se nøyaktig hva som er tegnet. Det er dette som gjør bilde oppsiktsvekkende og tiltrekkende for seeren.

Etter å ha studert bilde en god stund begynner jeg å se mer sammenhengen av de abstrakte figurene. Jeg velger å tolke de to skikkelsene på venstre side av bilde som kongens tjenere som bøyer seg for den ”store makten”. Det tenker jeg på grunn av at de bøyes bakover og har hendene opp. Det viser at de ser opp til noe stort. Figuren på høyre side velger jeg å se på som kongen, en høyere makt, som ser ned på sine underordnede. Bladene viser også denne ulikheten og maktforskjellen ved at de omfavner kongen og løser seg opp ved tjenerne som står under han. Det viser at energien går fra tjenerne opp mot kongen, fra det underste ledd til det øverste, som er kongen.

Ord om å holde ut

Jeg har nå lest diktet ”Ord om å holde ut” som er skrevet av Tore Elias:

Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.

Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?

Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.

Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.

Jeg vil si at diktet er en tankevekker til spesielt oss nordmenn om hva vi bruker tid på å lære og hva vi ikke bruker tid på å lære. Når det står ”Det er mer enn femti ord for fjell på norsk” tror jeg Elias henvender seg til Norge og at vi heller brukes tid på å definere ord som beskriver naturen vår i stedet for og faktisk tenke på det viktige her i verden. Krig og våpen knytter forfatteren opp til Amerika og forferdlighetene som ligger til rette der. Jeg tror forfatteren prøver å sette en kontrast mellom Norge og Amerika, der nordmenn brukes for mye tid på sin natur, mens USA engasjerer seg stort i krig og våpenbruk. Vi lever i en fredlig verden, de lever i en krigsfull verden. Det er da viktigere å ha flere ord for hvordan en skal klare seg, og hvordan en kan kjempe imot krig og forferdeligheter, i stedet for å konsentrere seg om seg selv og overfladiske ting. I stede for å ha femti ord for fjell og to hundre ord for snø, så er det viktigere å utvikle femti ord for å ikke gi opp eller for å tro på at alt er mulig. Nordmenn tenker ofte mye på seg og sitt, spesielt sin overveldende og fantastiske natur som skiller seg ut fra resten av Nordens flate landskap. Det er slike momenter vi liker å utrykke ovenfor andre mennesker og land, ikke det faktum at krig og nød skaper overlevelsesproblemer. Det er vel heller relevant å konsentrere som om å overleve forferdelighetene og stå imot krig, og bruke tid på å definere ord fro dette? Det er et spørsmål jeg føler forfatteren stiller seg selv og Norges befolkning. Forfatteren bruker gjenntagleser og spørsmål som virkemidler for å få frem dette. Det gjør at en blir sittende igjen å tenke over hva han setter spørsmål ved. Han prøver også å gi oss en tankevekker om hva som er viktig her i verden: At vi bruker for mye tid på det fysiske, og for lite på psykiske tanker om all ”faneskapen” her i verden. Vi trenger å få innsikt i den realistiske verden, og slutte å leve i en drømmeverden der fjell og natur er det viktigste. Vi må sperre opp øynene og begynne å se realistisk på livet og omstendighetene i verden.

Et vanskelig valg. Eller?

Denne uken fikk vi som oppgave å bestemme to sjangere vi skal fordype oss i denne våren for å oppnå best mulig resultat. Da er det viktig ikke å kun tenke på hvilken sjanger som er enklest, men også hva jeg liker best, hvilke jeg har oppnådd best mulig resultat i, hvilke som åpner for skriving om temaer jeg er interessert i osv. Det er viktig å tenke nøye gjennom disse momentene før jeg tar en rask beslutning.

Jeg har alltid vært veldig glad i å skive artikkel, enten faglige artikler eller litt mer resonerende artikler. Da får jeg muligheten til å skrive om emner som interesserer meg samtidig som jeg får formulert og utrykket meg på en best mulig måte. Å skrive en novelle eller et kåseri syntes jeg er vanskeligere, i og med at skrivingen skal ha et mer personlig preg og gjerne være morsomt og kreativt. I en artikkel skal en utrykke seg mer saklig og objektivt, noe som passer meg bedre. Da kommer momentene og synspunktene mine lettere frem. Samtidig kan jeg også komme med litt personlige utsagn, hvis de er saklige og knyttet til emnet som skal besvares. Jeg syntes det ofte blir skrevet mye tull hvis en blir for personlig. Derfor er en artikkel en fin ”gyllen middelvei” mellom objektivitet og personlig vinkling. Hvis jeg tenker resultatmessig er det artikkel jeg har oppnådd høyest karakter i gjennom ungdomskolen og videregående. De beviser at dette er en sjanger som passer meg bedre enn blant annet essay, kåseri og novelle. Artikkel som sjanger vil jeg også tro er aktuell for eksamensskrivingen, og derfor vil det å velge en utdyping i artikkel- sjangeren være en fin øving til sluttvurderingen samt eksamenen.

Det er viktig at jeg også får øvd meg på å analysere og forstå ulike tekster og hva de forteller leserne. Derfor beveger jeg meg litt bort fra essay, artikkel, novelle og kåseri. En retorisk analyse er en sjanger som tar for seg både analyse og forståelse av tekster. Jeg syntes også det er morsomt å gå i dybden av en tekst og lese seg mellom linjene til jeg forstår hva forfatteren egentlig mener å utrykke. På den måten får jeg også øvelse i å studere tekster og ikke bare å skrive korrekt informasjon om et emne. En retorisk analyse er en sjanger som interesserer meg i den grad at jeg for uttrykket egne meninger om teksten og min forståelse av tekstens innhold. Jeg har ikke hatt så mange vurderinger av denne sjangeren, men de jeg har hatt har vist ganske gode resultater. Jeg syntes det er spennende å lese seg til en tekst med hensyn til symboler, tekstens oppbygning, språkbruk og klarheten i språket. Det er også interessant å se på forfatterens bruk av ethos, pathos og logos, for så å analysere om skrivingen passer til målgruppen og budskapet forfatteren prøver å utrykke. Å se på disse faglige utrykkene vil jeg si er meget aktuelt til en eksamens situasjon, det er også en grunn til at jeg velger denne sjangeren.

Mitt valg faller altså på de to sjangerne: artikkel og retorisk analyse. Bildet er hentet fra.