En evig språkstrid?

Etter unionsoppløsningen fra Danmark gikk Norge inni en nye tid, der en stor språkstrid kom for ordenen. Det hadde lenge vært behov for språkforandringer i samfunnet, og flere språkforskere hadde lenge arbeidet med en endring i språket. Striden mellom landsmålet og riksmål hadde lenge funnet, men det var først nå at det ble en ordentlig stor debatt mellom disse motsetningene. Det var nå på tide med en endring i språket, og få fastsatt et nytt skriftspråk samt muntlig språk. Dette resulterte i rettskrivningsmøtet i 1869 som fant sted i Stockholm. Ivar Aasen med landsmålet og Knut Knudsen med riksmål var de to motstridende språkene som kjempet mot hverandre. Ivar Aasen var fast bestemt på at språket skulle være bygget på norske dialekter som hadde vært i brukt i flere år. I stedet for et språk som riksmål, som tar i bruk språket til det landet vi har vært i union med, men endelig klart å løsrive oss fra. Han mente det var mye viktigere at vi former et språk som var basert på våre tradisjoner og nasjonale verdier. Det er noe som landsmålet legger stor vekt på, at det skal være et nasjonalt språk som vi skal kunne være stolte av. Knut Knudsen ønsker heller å bygge et språk på dansk, noe som hadde vært vårt språk over lengre tid. Derfor var dette den beste løsningen for det norske folk med tanke på verdier og språkkunnskaper på den tiden. Han ville også komme med noen små endringer på dansk, så den ble mer fornorsket, og tilnærmet et nytt språk som vi kunne kalle for norsk og ikke dansk.

Denne språkstriden som fant sted for hele 200 år siden har vært med på å forme lande vårt. Hadde det ikke vært for Ivar Aasen eller Knut Knudsen så hadde ikke vi hatt det vi i dag kaller nynorsk og bokmål. Det er på grunn av disse to personene at Norge fikk sitt eget språk, selv om det var flerstemt og endte opp i to ”dialekter”. Jeg syntes det er fint at vi har tatt vare på de gamle verdiene og tradisjonene, og formet et språk som nynorsk. Bokmål er mer lik dansk, men forstsatt fornorsket, spesielt hvis vi hører på uttalen. Hadde vi hatt kun en dialekt, et språk i Norge, hadde det blitt litt kjedelig mener nå jeg. Å ha ulike dialekter gir både variasjon og stort sortiment med tanke på kunnskaper og språkferdigheter rundt om kring i landet. Det syntes jeg er bra at vi har fått til.