Ord om å holde ut

Jeg har nå lest diktet ”Ord om å holde ut” som er skrevet av Tore Elias:

Det er mer enn femti ord for fjell på norsk
Det er nesten to hundre ord om snø på samisk
Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDB
er mange & amerikanske.

Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?

Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig.

Og jeg skulle si dem alle til deg
Forlengs og baklengs og til hvert sitt bruk
Slik at vi blir handlingsladete av bare innsikt og faenskap.

Jeg vil si at diktet er en tankevekker til spesielt oss nordmenn om hva vi bruker tid på å lære og hva vi ikke bruker tid på å lære. Når det står ”Det er mer enn femti ord for fjell på norsk” tror jeg Elias henvender seg til Norge og at vi heller brukes tid på å definere ord som beskriver naturen vår i stedet for og faktisk tenke på det viktige her i verden. Krig og våpen knytter forfatteren opp til Amerika og forferdlighetene som ligger til rette der. Jeg tror forfatteren prøver å sette en kontrast mellom Norge og Amerika, der nordmenn brukes for mye tid på sin natur, mens USA engasjerer seg stort i krig og våpenbruk. Vi lever i en fredlig verden, de lever i en krigsfull verden. Det er da viktigere å ha flere ord for hvordan en skal klare seg, og hvordan en kan kjempe imot krig og forferdeligheter, i stedet for å konsentrere seg om seg selv og overfladiske ting. I stede for å ha femti ord for fjell og to hundre ord for snø, så er det viktigere å utvikle femti ord for å ikke gi opp eller for å tro på at alt er mulig. Nordmenn tenker ofte mye på seg og sitt, spesielt sin overveldende og fantastiske natur som skiller seg ut fra resten av Nordens flate landskap. Det er slike momenter vi liker å utrykke ovenfor andre mennesker og land, ikke det faktum at krig og nød skaper overlevelsesproblemer. Det er vel heller relevant å konsentrere som om å overleve forferdelighetene og stå imot krig, og bruke tid på å definere ord fro dette? Det er et spørsmål jeg føler forfatteren stiller seg selv og Norges befolkning. Forfatteren bruker gjenntagleser og spørsmål som virkemidler for å få frem dette. Det gjør at en blir sittende igjen å tenke over hva han setter spørsmål ved. Han prøver også å gi oss en tankevekker om hva som er viktig her i verden: At vi bruker for mye tid på det fysiske, og for lite på psykiske tanker om all ”faneskapen” her i verden. Vi trenger å få innsikt i den realistiske verden, og slutte å leve i en drømmeverden der fjell og natur er det viktigste. Vi må sperre opp øynene og begynne å se realistisk på livet og omstendighetene i verden.

Et vanskelig valg. Eller?

Denne uken fikk vi som oppgave å bestemme to sjangere vi skal fordype oss i denne våren for å oppnå best mulig resultat. Da er det viktig ikke å kun tenke på hvilken sjanger som er enklest, men også hva jeg liker best, hvilke jeg har oppnådd best mulig resultat i, hvilke som åpner for skriving om temaer jeg er interessert i osv. Det er viktig å tenke nøye gjennom disse momentene før jeg tar en rask beslutning.

Jeg har alltid vært veldig glad i å skive artikkel, enten faglige artikler eller litt mer resonerende artikler. Da får jeg muligheten til å skrive om emner som interesserer meg samtidig som jeg får formulert og utrykket meg på en best mulig måte. Å skrive en novelle eller et kåseri syntes jeg er vanskeligere, i og med at skrivingen skal ha et mer personlig preg og gjerne være morsomt og kreativt. I en artikkel skal en utrykke seg mer saklig og objektivt, noe som passer meg bedre. Da kommer momentene og synspunktene mine lettere frem. Samtidig kan jeg også komme med litt personlige utsagn, hvis de er saklige og knyttet til emnet som skal besvares. Jeg syntes det ofte blir skrevet mye tull hvis en blir for personlig. Derfor er en artikkel en fin ”gyllen middelvei” mellom objektivitet og personlig vinkling. Hvis jeg tenker resultatmessig er det artikkel jeg har oppnådd høyest karakter i gjennom ungdomskolen og videregående. De beviser at dette er en sjanger som passer meg bedre enn blant annet essay, kåseri og novelle. Artikkel som sjanger vil jeg også tro er aktuell for eksamensskrivingen, og derfor vil det å velge en utdyping i artikkel- sjangeren være en fin øving til sluttvurderingen samt eksamenen.

Det er viktig at jeg også får øvd meg på å analysere og forstå ulike tekster og hva de forteller leserne. Derfor beveger jeg meg litt bort fra essay, artikkel, novelle og kåseri. En retorisk analyse er en sjanger som tar for seg både analyse og forståelse av tekster. Jeg syntes også det er morsomt å gå i dybden av en tekst og lese seg mellom linjene til jeg forstår hva forfatteren egentlig mener å utrykke. På den måten får jeg også øvelse i å studere tekster og ikke bare å skrive korrekt informasjon om et emne. En retorisk analyse er en sjanger som interesserer meg i den grad at jeg for uttrykket egne meninger om teksten og min forståelse av tekstens innhold. Jeg har ikke hatt så mange vurderinger av denne sjangeren, men de jeg har hatt har vist ganske gode resultater. Jeg syntes det er spennende å lese seg til en tekst med hensyn til symboler, tekstens oppbygning, språkbruk og klarheten i språket. Det er også interessant å se på forfatterens bruk av ethos, pathos og logos, for så å analysere om skrivingen passer til målgruppen og budskapet forfatteren prøver å utrykke. Å se på disse faglige utrykkene vil jeg si er meget aktuelt til en eksamens situasjon, det er også en grunn til at jeg velger denne sjangeren.

Mitt valg faller altså på de to sjangerne: artikkel og retorisk analyse. Bildet er hentet fra.

En evig språkstrid?

Etter unionsoppløsningen fra Danmark gikk Norge inni en nye tid, der en stor språkstrid kom for ordenen. Det hadde lenge vært behov for språkforandringer i samfunnet, og flere språkforskere hadde lenge arbeidet med en endring i språket. Striden mellom landsmålet og riksmål hadde lenge funnet, men det var først nå at det ble en ordentlig stor debatt mellom disse motsetningene. Det var nå på tide med en endring i språket, og få fastsatt et nytt skriftspråk samt muntlig språk. Dette resulterte i rettskrivningsmøtet i 1869 som fant sted i Stockholm. Ivar Aasen med landsmålet og Knut Knudsen med riksmål var de to motstridende språkene som kjempet mot hverandre. Ivar Aasen var fast bestemt på at språket skulle være bygget på norske dialekter som hadde vært i brukt i flere år. I stedet for et språk som riksmål, som tar i bruk språket til det landet vi har vært i union med, men endelig klart å løsrive oss fra. Han mente det var mye viktigere at vi former et språk som var basert på våre tradisjoner og nasjonale verdier. Det er noe som landsmålet legger stor vekt på, at det skal være et nasjonalt språk som vi skal kunne være stolte av. Knut Knudsen ønsker heller å bygge et språk på dansk, noe som hadde vært vårt språk over lengre tid. Derfor var dette den beste løsningen for det norske folk med tanke på verdier og språkkunnskaper på den tiden. Han ville også komme med noen små endringer på dansk, så den ble mer fornorsket, og tilnærmet et nytt språk som vi kunne kalle for norsk og ikke dansk.

Denne språkstriden som fant sted for hele 200 år siden har vært med på å forme lande vårt. Hadde det ikke vært for Ivar Aasen eller Knut Knudsen så hadde ikke vi hatt det vi i dag kaller nynorsk og bokmål. Det er på grunn av disse to personene at Norge fikk sitt eget språk, selv om det var flerstemt og endte opp i to ”dialekter”. Jeg syntes det er fint at vi har tatt vare på de gamle verdiene og tradisjonene, og formet et språk som nynorsk. Bokmål er mer lik dansk, men forstsatt fornorsket, spesielt hvis vi hører på uttalen. Hadde vi hatt kun en dialekt, et språk i Norge, hadde det blitt litt kjedelig mener nå jeg. Å ha ulike dialekter gir både variasjon og stort sortiment med tanke på kunnskaper og språkferdigheter rundt om kring i landet. Det syntes jeg er bra at vi har fått til.

Klesshopping eller menneskeshopping?

Jeg har akkurat laget en holdningskampanje mot prostitusjon, og har etter dette begynt å tenke mye rundt innholdet i yrket og hvor alvorlig og utbredt det har blitt i dagens samfunn. Selv om vi ikke ser så mye til prostitusjon og sexkjøp i dagliglivet og rundt oss, så tilhører yrket en mye større del av samfunnet enn man skulle tro. I andre land rundt i verden har det blitt så utbredt og normalt at de stiller ut prostituerte i et butikkvindu, der mennesker kan komme å se på og vurdere dem etterpris basert på utseende og evne til å selge seg selv. Dette reagerer jeg sterkt på. Det er faktisk mennesker vi snakker om her. Mennesker som deg og meg, som blir lagt ut for salg og vurdert etter pris og utseende. De blir sett på som et objekt uten menneskelige følelser og behov. Jeg syntes det er helt sykt at det flere steder i verden har blitt en så normal ting at samfunnet ikke lenger finner det galt at mennesker blir sammenliknet med kleskjøp.

Sexkjøp skjer ikke lenger bare i skjulte bakgater i byene, men vel så mye i offentlige steder der folk flest ferdes. Er det slik vi vil ha det? Et samfunn der salg av mennesker skal foregå på lik linje som andre aktiviteter som kjøp av klær? De blir vurdert på lik linje: utseende, kvalitet, pris osv. Selvfølgelig er ikke yrket prostitusjon like akseptert som annen slags shopping, hvert fall ikke i Norge. Der for en som kjøper sex en bot på omkring 9000 kr hvis personen blir tatt. Allikevel så foregår det i skjulte bakgater og ukjente strøk i dagens Norge. Det er lett å legge skylden på de prostituerte, men det mange ikke vet er at de fleste faktisk blir tvunget ut på gata. Flere unge jenter og kvinner blir kastet ut i yrket på grunn av fattigdom, vold eller alkoholisme. De ser på det som den eneste løsningen for å leve et liv videre.

Det som nesten er mest forferdelig er at de blir sett på som et objekt uten følelser og behov. De prostituerte kan nesten sammenliknes med et produkt, en vare, som er til salgs. Der det forventes både god kvalitet og bestemte funksjoner fra kundenes sin side. De mister rett og slett sin menneskelighet. Og det er akkurat dette som gjør at yrket blir så feil i forhold til det synet verden har på mennesket, på individet.

Problem satt under debatt

Det moderne gjennombrotet er ein periode rundt 1870 som tar for seg kunst- og litteratur på ein ny måte enn tidlegare. Nå blei romantikken og poetisk realisme avlaust av realisme og naturalisme. I denne perioden var det vanleg å trekkje fram problem som var sentrale i det skandinaviske samfunn, og setje desse under debatt i litteraturen. Ein slik litteratur prega av debatt og problemdrøfting fekk eit gjennombrot ikkje bare i Noreg og i Skandinavia, men også i resten av Europa.

Det som spesielt blei satt under debatt i det moderne gjennombrotet var tidlegare problem som før ikkje hadde fått serleg merksemd frå menneska og samfunnets kritikarar. Nå skulle ein drøfte desse problema og setje dei under debatt gjennom eit kritisk syn. Det er fleire problem som blei drøfta, og eg skal no ta for meg noen forfattarar i det moderne gjennombrotet og forklare kva for nokon problem dei valde å skrive om.

Bjørnstjerne Bjørnson var ein kjent norsk forfattar. Han valde å setje realismen og naturen i fokus, og søkte til den verkelege sanninga. Dette var mykje på grunn av den avstanden han etter kvart tok til kristendommen, og samtidig det nære forholdet han fekk til religionskritikarar og natur vitskapen. Dette gjorde at Bjørnson så meir realistisk på verden og menneskets eksistens. Bjørnson sette spesielt realistiske problem under debatt og så kritisk på tema som tok for seg naturen og realistiske motiv. Andre tema som Bjørnson kritiserte og drøfta rundt var økonomisk svindel, politikk og ideologiske synspunkt.

Ein annan kjent forfattar som satt problem under debatt var Henrik Ibsen. Hans verk fekk mykje merksemd i samtida, fordi dei tok opp tema som hadde ligge skult i samfunnet. Det var blant anna kvinnekampen han kritiserte og trakk frem i sine verk. Det kan ein sjå i ”Eit dukkehjem”, som tar for seg ekteparet Nora og Helmer, og deira problematiske ekteskap. Nora blir behandla som ein nikkedokke som berre må bøye seg for Helmer og hans meiningar og val. Nora tøyr ikkje å ta eit opprør, og lever i fortspor etter sin ektemann. Det ender likevel med at Nora tørr å rive seg laus frå samfunnet og krava som ligger til rette der. Det er eit slikt samfunnsproblem som gjorde Ibsen svært kjent, både i samtida og i dagens samfunn. Slike problem er fortsett relevante den dag i dag.

Om vi beveger oss ut frå Noreg og vidare i Skandinavia er det fleire kjente forfattarar som satt samfunnsproblem under debatt. Det var blant anna August Strinberg, ein sosialist frå Sverige. Han la vekt på dei mektige personane i samfunnet og deira innflytelse ovanfor resten av befolkninga. Strinberg så korleis desse forskjellane mellom rike og fattige påverka samfunnet i den grad at dei skapte undertrykking, der dei rike satt med makta og hadde styringsorganet. Han var også opptatt av kvinnekampen, som Ibsen, og meinte at stemmeretten var eit problem i samfunnet der kunn menn kunne seie sin meining.

Det var ikkje berre mannelege forfattarar og samfunnskritikarar som fekk oppmerksemd i det moderne gjennombrotet, men også kvinnelege. Det var blant anna Amalie Skram som var ein norskdansk forfattar. Hun tok opprør med den tradisjonelle kjernefamilien, og skreiv om kvinner som ville ta opprør med samfunnet og gå ut av ekteskapet. Tekstene hennes tok ofte for seg gifte kvinner som hadde gått inn i ekteskapet på feil grunnlag. På grunn av samfunnets forventingar og krav var det vanskeleg å gå ut av ekteskapet, og derfor enda det med at kvinnene for eksempel tok sjølvmord. Noko som er tilfellet i ”Constance Ring”.

Forfattarane i det moderne gjennombrotet tok mykje opp datidas tabulagte problem og sett dei undrer debatt i eit tradisjonelt samfunn prega av normer og regler. Tema som kjønnsroller, kvinnekampen, fridom ble stilt opp mot samfunnets krav og forventingar.

Det moderne prosjekt

Det moderne prosjekt er et resultat av en lang prosess som startet på 1600- tallet. Samfunnet gikk nå inn i en mer moderne periode, og det er flere viktige personer, både innen filosofien og litteraturen, som var med på å gjennomføre det moderne prosjektet. Jeg skal ta for meg noen av de viktigste personene nå.

John Locke (1632- 1704) var en engelsk filosof og lege, og han anses som å være den første av de britisk empiristene. Han påvirket samfunnet i den grad at han mente at staten bare var legitim og var opptatt av å beskytte menneskerettigheter som liv, frihet og eiendom. Hvis staten ikke levde opp til disse prinsippene, mente Locke at menneskene hadde rett til å gjøre oppgjør. Han regnes som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere, og ideene hans hadde en stor innflytelse på den politiske filosofien. En annen kjent person under opplysningstiden var Ludvig Holberg (1684-1754). Han regnes for å være Nordens største forfatter. Det hadde frem til nå blitt skrevet bøker og skjønnlitteratur preget av realisme og selvfølgelig også fiksjon, men Holberg skrev bøker med ironisk innhold, noe som ikke hadde vært spesielt vanelig. For å gjøre karakterene i bøkene sine morsomme skrev han om alle type mennesker og ga de særegne og humoristiske særtrekk. Han blir sett på som en gjerrig person, noe som muligens var grunnen til at han aldri giftet seg. Han så nemlig på familieliv som et pengesluk, og døde derfor med en enorm formue som ble donert til et universitet i Danmark.

Samfunnet ble også mye kritisert på denne tiden. En kjent samfunnskritiker var Voltaire (1694-1778). Det hans kritikk var basert på var motsigninger til det franske samfunnet før revolusjonen, der han var i mot selve satssystemet der maktmisbruk, dobbeltmoral og urettferdighet var sentralt. Han trodde på Gud i den form at han skapte verden, men ikke er med på å styre verden den dag i dag. Dette var også en tanke han hadde med seg i kritikken han førte ovenfor samfunnet. En annen person som hadde stor og innflytelsesrik samfunnskritiker var Jean-Jaecque Rousseau (1712- 1778). Han påstod at kultur samt vitenskap var en årsak til at menneskene levde et unaturlig liv, et kunstig liv, som var mye preget av materialisme og egoisme. ”Tilbake til naturen” er et sitat som har gjort Rousseay meget kjent for sine meninger og kritikk til samfunnet. I dette sitatet mener han at naturtilstanden var den mest gunstige tilværelsen for menneskene. Han var også en idekilde og ikke minst en stor inspirasjon til den franske revolusjonen. Rousseau har hatt en stor innflytelse ikke bare i samtiden, men også i ettertiden.

I opplysningstiden ble opplysning og informasjon en viktig ressurs i samfunnet. Denis Diderot (1713-1784) er en kjent og viktig person innenfor dette feltet. Han var mest kjent som oppfinneren av leksikonet Encyklopedien, noe som kan tilregnes som dagens wikipedia. Leksikonet kom først ut i Frankrike, men flere andre land senere. For at folket skulle skjønne kunnskapen og opplysningene måtte innholdet i leksikonet være ordnet alfabetisk, noe Denis Didrot fant ut. Dessverre så ble flere deler av leksikonet fjernet fordi samfunnet på den tiden var sterkt preget av sensur. Han var derfor med på å påvirke samfunnet, siden han ga ut en kilde som mye var i mot verdier og normer som lå til rette i samfunnet, og var derfor med på å gradvis fjerne den strenge sensuren, som kanskje ble brukt på en feil måte.

Opplysningstiden gikk inn i en nye epoke, nemlig romantikken. Nå ble romantikk og natur en viktig kilde i diktningen og kunsten. Henrik Wergeland (1808- 1845)var en romantisk dikter, og regnes som å være Norges mest betydningsfulle dikter i denne perioden - romantiske perioden. I tilegg til diktning var han en engasjert borger, og kjempet for sitt fedreland i samfunnssaker. På grunn av sitt engasjement for Norge og frigjøring, blir han kalt som far av 17- mai toget. Fjerning Jødeparagrafen var også noe som stod høyt på ønskelisten hans, og det endte også med at den ble fjernet, men ikke før etter hans død. Naturen ble som sagt også en viktig faktor i samfunnets tenkning. Charles Darwin (1809- 1882) var en britisk naturforsker, og er mye kjent for den moderne evolusjonsteorien. Han lære om naturlig utvalg har mye lagt grunnlaget for dagens biologisk forskning, og også datidens forskning. Han utga boken ”artenes opprinnelse”, som ble hanns store verk

Påvirker en sosial avviker samfunnet og omgivelsene rundt?

Underveis i bøkene sliter Elling med å omgås mennesker og tilpasse seg samfunnet. Vi ser på han som en avviker, en som er litt utenfor sambåndet i verden. Han holder seg for seg selv, gjør hans faste ærend, og vil helst ikke forholde seg til andre enn han selv eller moren når nun levde.

En slik innstilling til livet kan lage komplikasjoner for resten av menneskene i samfunnet. Det er greit hvis det kun er en som er slik, men det er det desverre ikke. Når et flertall av befolkningen frykter det sosiale liv, kan de sterke båndene mellom land i verden og samholdet generelt bli svekket - da kan vi si hade til både globalisering og verdenshandel. Vi lever jo alle i en sammensatt verden, og derfor er sosialiseringen mellom menneskene ekstremt viktig for at verden skal utvikel seg videre i bånd av tilhørighet og samhold.

En person preget av sosial angst, som Elling, må derfor klare å tilpasse seg til omgivelsene og utfodringene samfunnet viser til. Han må ikke frykte det sosiale liv, men se på det som en utfordring. Elling må klare å mestre den sosiale angsten, enten han vil eller ei. Det er noe han til slutt klarer i bok 3, etter en lang vei fra morens død til et sosialt liv i storbyen. Han klarer seg nå på egen hånd: går på kafeer, resturanter og butikker. Elling får til og med en ny venn, bortsett fra Kjell Bjarne, og klarer ved hjelp av dette å finne et ståsted i samfunnet der han ser på seg selv som nærmest en poet.